Kongressens første offisielle dag, 16. oktober 2025, er fylt med foredrag. De store temaene er de samme som vi er opptatt av i Norge; matsikkerhet, klimaendringer og teknologisk utvikling. Levekår og manglende likestilling samt økningen i desinformasjon vies også oppmerksomhet. Ambisjonene til selskapene som presenterer seg har også mye til felles med hva vi hører her hjemme. Det handler om bærekraft, klimakutt og vern av biologisk mangfold.

Med en varm kaffekopp i hånden setter vi oss ned for å høre om nettopp kaffe. Kenya er en stor kaffeprodusent, og kaffe gir viktige eksportinntekter. De fleste kaffebøndene dyrker på små arealer. 60 prosent er kvinner, men få eier sin egen jord; patriarkalske strukturer og tradisjonelt lovverk har gjort at mennene i stor grad kontrollerer landeiendommene. Det meste av kaffen dyrkes i Rift Valley. Nord i dalen holder kooperativet NORT (North of the Rift Women in Coffee) til.

Gloria Gummerus forteller om hvordan hun etablerte nettverket da en kunde tok kontakt og ønsket mer kaffe enn hun kunne levere alene. Hun inviterte fire andre kvinner hun hadde tro på. De kom fra helt andre yrker med et felles ønske om å skape endring og styrke kvinnefellesskapet rundt kaffeproduksjon. I dag teller nettverket åtte medlemmer, og de vil gjerne vokse videre. Målet er å styrke kvinnelige kaffedyrkere gjennom kurs, samt legge til rette for felles salg og markedsføring. NORT-gruppen har bygd sin egen kaffemølle for å kunne tilby ferdig bearbeidede bønner av høy kvalitet. Jorda eies fortsatt av menn, som ikke har tid til å drive produksjon selv og overlater ansvaret til kvinnene.

Neste tema er teknologi og digitalisering. Vi får presentert to prosjekter der kunstig intelligens står sentralt. Dr. Stephen Mutuvi leder prosjekt Artemis https://alliancebioversityciat.org/projects/artemis som utvikler en landbruksrådgivningsapp basert på maskinlæring. Appen er basert på at bønder deler råd med hverandre, samtidig som rådene kvalitetssikres av fageksperter og fagfellevurderte artikler. Abigail Wairimu Thuo presenterer Virtual Agronomist, hvor småbønder enkelt får skreddersydde anbefalinger om jord og næring via WhatsApp. Bonden registrerer areal, planter og innsatsfaktorer – en KI-basert løsning som analyserer og sender en tilpasset dyrkingsplan rett på mobilen. Etter lanseringen i 2024 har systemet gitt avlingsøkning på opptil 66 prosent i Uganda og dobling for kenyanske kaffeprodusenter. Drøyt 15 000 kenyanske kaffebønder bruker nå løsningen, og erfaringene sprer seg raskt i bøndenes egne nettverk. Totalt i Afrika har 350.000 tatt i bruk systemet.

Feil- og desinformasjon blir belyst gjennom den feilslåtte vaksinekampanjen mot munn- og klovsyke. Michael Victor, kommunikasjonssjef ILRI – International Livestock Research Institute (https://www.ilri.org/) forteller om hvordan et storstilt statlig vaksineprogram skapte stort raseri på grunn av feilaktige påstander og konspirasjonsteorier om at vaksinen var utviklet og støttet av Bill Gates for å redusere metanutslipp fra små- og storfe, og samtidig ville endre det genetiske arvestoffet til dyrene. Konspirasjonsteoriene ble i stor grad spredt via sosiale medier #MyCowMyChoice. Kenya er veldig drevet av sosiale medier, særlig gjennom generasjon Z, som utgjør nesten 40 prosent av befolkningen. Det endte med at vaskinasjonsprogrammet ble stoppet.

Sesjonen Action research and its impact on agricultural reporting setter søkelys på hvordan handlingsrettet forskning kan styrke landbruksjournalistikken, særlig i møte med klimautfordringer.

Osir Oteng fra Maseno University fremhever betydningen av kjønns- og inkluderingsperspektiver i klimakommunikasjon, med budskapet om å gi stemme til de mest sårbare gruppene. Journalist Rachel Kibui deler erfaringer fra afrikanske redaksjoner og understreker at klimajournalistikk i Afrika ikke bare handler om å rapportere problemer, men om å skape balanse og løfte frem historier om motstandsdyktighet. Philip Keitany tar diskusjonen et steg videre med sitt innlegg om hvordan man kan måle effekten av klimakommunikasjon – og hvorfor det er avgjørende å gå fra ren bevisstgjøring til reell påvirkning.

Seminaret utløser engasjerte samtaler om hvordan mediene kan nå gjennom i et komplekst informasjonslandskap og bidra til endring. Et sentralt tema for sesjonen og et godt eksempel på handlingsrettet forskning er prosjektet Action Research to Enhance Effective Coverage of Climate Change Issues in Africa (ARECCCA), som utforsker hvordan kommunikasjon og journalistikk kan brukes strategisk for å fremme klimatilpasning i landbruket.

Prosjektet kombinerer forskningsbasert kunnskap med praktiske verktøy for medieaktører og landbruksrådgivere, med mål om å styrke kapasitet og innovasjon i afrikanske nyhetsrom. ARECCA legger vekt på inkluderende tilnærminger og partnerskap mellom forskere, journalister og lokalsamfunn, slik at budskap om klimatilpasning ikke bare når ut, men også skaper handling.

Les mer om prosjektet her: https://meshascience.org/mesha-gets-boost-to-implement-project-on-africa-led-climate-stories/

17. oktober – Studietur til Naivasha, Andermatt Kenya

Det er et godt stykke til Naivasha. Dit reiser vi med buss for å besøke Andermatt sitt forsøks- og demonstrasjonssenter. Bussen skal ha avreise kl. 05.00. En god del forsinket kommer vi oss av gårde.

Kjøreturen fra millionbyen, gjennom Rift Valley med et stopp for å nyte utsikten ved Rift Valley Viewpoint, går forbi grønne plantasjelunder, frukttrær og maisåkere.

Hos Andermatt blir vi møtt av Hamish Kerr, CEO for Andermatt Kenya. Han er lidenskapelig opptatt av jordhelse, og gir oss en innføring i hvordan Andermatts biologiske gjødsel og plantevern bidrar til sunnere jord og større avlinger. Samtidig påpeker han at å bruke deres hjelpemidler krever at bøndene har solid kunnskap om jordkvalitet og plantenes egenskaper. For å se og lære inviterer Kerr og hans medarbeidere bønder som kan se og lære i praksis, og media for at de skal kunne se effektene med egne øyne. De får se det samme som oss. Poteter, som er minst dobbelt så store som konvensjonelle, nesten monsterstore. Purre som er tre ganger så kraftig og med røtter som gjør at Kerr kjapt klarer å treffe den opp – og slik fortsetter det. I drivhusene avler de nytteinsekter til bruk mot lus.

Fra Andermatt kjører vi videre inn Lake Naivasha-området. Her beiter sebraer og antiloper. Vi skal besøke roseforedleren DeRuiter, og på vei inn til drivhusene løper fem vortesvin langs med dreningsgrøften.

Roser er blant Kenyas viktigste jordbruks- og eksportprodukter. De fleste rosene som selges i Norge kommer fra nettopp Kenya, og mange av foredlerne og produsentene holder til i Naivasha-distriktet. DeRuiter har Europa som sitt viktigste marked. De selger også til Norge, og kan fortelle oss at trenden nå er roser med store hoder, og at skandinavene foretrekker duse pastellfarger. De foredler flere hundre nye rosesorter hvert år, men rosene får navn først når de viser seg å være både motstandsdyktige og populære.

18. oktober – Kontrastenes dag – Silicon yalley in the ghetto og farmen som sender tankene til Karen Blixens Afrika

Bussturen fra hotellet vårt ved Nairobi Nasjonalpark til slummen i Huruma der soldatflueoppdretteren ProteinMaster holder til, gjør byens kontraster synlige.

Fra sørvest i Nairobi, der hotell og kontorkomplekser dominerer, beveger vi oss mot nord, til områder med nedslitte boligblokker og enkle hus av lecablokker med bølgeblikktak. Geiter, esler og kyr vandrer langs veiene, folk leter på søppelfyllingene etter noe som er verdt å ta vare på. Markedsbodene, som selger frukt og grønnsaker eller klær er oftest runde parasollbord. Lokalbussene er overfylte. I et område dominerer møbelutsalgene og tremøblene som tilbys lages i bygningene like bak butikken. Mange er uten fast jobb.

Samtidig får vi vite at folk fra området som klarer å utvikle en forretning, ofte har som mål å gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Det er en slik person vi er på vei til nå.

Kim driver selskapet ProteinMaster, og avler soldatfluer til bruk i fôr. Han samler inn organisk avfall fra nabolaget og bruker det til soldatlarveføde. En ordning alle tjener på. I Humura er avfallshåndtering er stort problem. Kim får larveføde og beboerne slipper å betale søppelavgift. Lukten slår imot oss når vi går ut av bussen, og den er sterkere inni produksjonslokalet. Det lukter stramt og litt råttent. Tenk deg at du blander matavfallet ditt med vann, og lar det stå i et rom med en temperatur på rundt 26 ºC, sånn lukter det. Ifølge Kim har de luftet godt før vi kommer.

Selve produksjonslokalet består av trereisverk med solid nettingduk over. De føler seg som en del av «Silicon Yalley in the ghetto». Her står plastkasser fylt med blandinger av organisk avfall og vann med larver i ulike livsstadier. I bakrommet holder de parringsklare og eggleggende fluene til. Utendørs er både kyllinghus og grisehus. Alt er bygget opp slik at bøndene som kommer for å kjøpe egg til oppdrett, får detaljert opplæring med demonstrasjoner og en fyldig manual. Egen soldatflueoppdrett kan redusere bøndenes fôrkostnad med 30-50 %.

Videre bærer det ut på landet, til det fruktbare Thika. Langs veien særlig nær der toglinjen krysser, har selgere som tilbyr bananer, appelsiner, mais, løk og nøtter samlet seg. I dette området foregår mesteparten av Kenyas produksjon av avokado og macadamia-nøtter. Nesten alt går til eksport. Den vakre gården vi besøker minner om Karen Blixens farm. Her vokser staselige avokado- og macadamiatrær plantet i jevne rekker. Innimellom står noen bananpalmer igjen. De har overlevd fra tiden da farmen var en ulønnsom bananplantasje. Vi får høre at røttene er vanskelige å bli kvitt.

Besøk til ILRI Kapiti Research Station og Wildlife Conservancy

Den 13 000 hektar store Kapiti-ranchen i Machakos County, Sør-Kenya, ble kjøpt i 1987 av International Laboratory for Research on Animal Diseases – en forgjenger til dagens International Livestock Research Institute (ILRI). Målet var å produsere friske, sykdomsfrie storfe til forskningsformål, særlig for å bekjempe østafrikansk kvegpest (East Coast fever) og sovesyke (afrikansk trypanosomiasis). Ranchen eies i dag fullt ut av ILRI og er registrert som et aksjeselskap under kenyansk lov. Her finner vi rundt 2 500 storfe (hovedsakelig Boran, med noen Boran-Friesian-krysninger), 1 200 sauer (Dorper, Red Maasai og krysninger), om lag 70 dromedarer og 250 Galla-geiter fra Nord-Kenya.

Den 18. oktober besøker vi ILRI Kapiti Research Station & Wildlife Conservancy – et område som kombinerer forskning, naturvern og kommersiell husdyrproduksjon. I tillegg jobber de med samfunnsengasjement, kapasitetsbygging og utdanning.

Forskning

Kapiti har et moderne laboratorium for prøvehåndtering, enkel analyse og lagring, og er en del av ILRIs Clinical Research Facility (CRF). Her gjennomføres klinisk dyreforskning etter internasjonale standarder i samarbeid med ILRIs egne forskere, private aktører og universiteter. Forskningen spenner vidt – fra husdyrhelse og genetikk til fôr og beite – og inkluderer blant annet:

• Klima og næringsstoffer: Studier av nitrogen-tap i tørre husdyrsystemer i Øst-Afrika.
• Fôrproduksjon: Utprøving av tørketolerante grasarter (Brachiaria) og rimelige fôrtyper.
• Vaksineutvikling: Testing av nye vaksiner mot ondartet katarrfeber (forårsaket av gnukalving), fot- og munnsyke og Rift Valley-feber – en sykdom som også kan smitte mennesker.
• Genetikk: Krysningsprogrammer for å forbedre saueraser (Red Maasai × Dorper), evaluering av storfe med varme-tolerante gener, og forskning på motstandsdyktighet mot sovesyke hos Boran-kyr.

Naturvern

Siden 2020 har Kapiti også fungert som viltreservat og området er en viktig korridor for biologisk mangfold mellom Nairobi nasjonalpark og omkringliggende områder. Her lever flere antilopearter, giraffer, sebraer og rovdyr som hyener, løver, geparder og leoparder. Utbygging i nærområdet – blant annet Konza Technology City – har gjort Kapiti til et fristed for dyreliv. Dette gir forskere en unik mulighet til å studere samspillet mellom husdyr og ville dyr, inkludert smitteoverføring og overvåkning av sykdommer.

Omvisning

Reiseleder for dagen er James Persy, pressesjef for Malawi-kontoret til CGIAR-nettverket som ILRI er en del av. På forskningsstasjonen blir vi vist rundt av veterinær og forskningskoordinator Nelson Cosmas Kipchirchir. Han gir oss innsikt i forskningen som pågår i området. Vi får en utrolig fin og givende dag med fantastiske naturopplevelser og innblikk i hvordan ILRI kombinerer husdyrproduksjon, naturvern og innovasjon – en tilnærming som er avgjørende for matsikkerhet og bærekraft i regionen.

Les mer om ILRI Kapiti her: https://www.ilri.org/research/facilities/kapiti-research-station-wildlife-conservancy

Brosjyre om forskningen ved stasjonen: https://cgspace.cgiar.org/server/api/core/bitstreams/7ad8397d-d84a-4bdb-9749-2783048ace16/content

Dagene i Kenya snur opp ned på flere oppfatninger og minner oss om hvor mye vi kan lære av hverandre. Gjensyn med gamle venner og etablering av nye vennskap, inspirerende samtaler, interessante diskusjoner og inkluderende fellesskap kjennetegner dagene i Nairobi. Å møte igjen, eller for første gang andre genuint nysgjerrige mennesker, og å dele kunnskap på tvers av språk og kultur, gir oss gode minner som vi tar med hjem.

Mens EU justerer kursen for det grønne skiftet med mer praktiske virkemidler og insentiver, henger Norge fortsatt etter på flere miljøindikatorer. Under Arendalsuka 2025 ga NLJs leder Wenche Aale Hægermark et internasjonalt bakteppe for debatten om Norges rolle, og pekte på hvordan europeiske bondeprotester har påvirket landbrukspolitikken i Brussel. 

Under Arendalsuka 2025 var NLJ medarrangør på flere arrangement, deriblant Råderett eller EU-rett – Er Norge en sinke i det grønne taktskiftet? som fant sted på Studio Spornes. Her innledet NLJs leder Wenche Aale Hægermark med en presentasjon om NLJs arbeid og kontakten med europeiske landbruksjournalister. Hun ga et aktuelt innblikk i hvordan EU har justert sin landbrukspolitikk etter omfattende bondeprotester i 2024.

– I 2024 fylte traktorkolonner gatene i Brussel, Berlin, Madrid, Paris, Roma og Warszawa. Bøndene protesterte mot det de opplevde som for omfattende miljøkrav og økt byråkrati, fortalte Hægermark.

– De ble delvis hørt. Flere krav ble redusert, og byråkratiet ble forenklet.

Reformene som møter bøndene der de er

EU-kommisjonens ambisjoner står fortsatt ved lag: 25 prosent økologisk landbruk innen 2030, halvering av pesticidbruk og betydelig reduksjon av klimagassutslipp fra landbruket.

Men tonen er endret – veien dit skal være mer praktisk, med positive insentiver fremfor tvang.

Viktige justeringer i Reformpakkene 2024–2025:

• Unntak for små bruk: Gårder under 10 hektar er ofte unntatt fra kontroll og sanksjoner. Økologiske gårder anses automatisk å oppfylle mange miljøkrav.
• Fleksibilitet i jordbrukspraksis: Pløying, planting og tradisjonell drenering på tidligere oppdyrket våtmark og myr kan i stor grad fortsette.
• Frivillighet gir støtte: Krav om vekstskifte og brakklegging er gjort frivillig. Naturarealer gir ekstra støtte, men er ikke lenger pålagt.
• Nasjonal tilpasning: Medlemslandene definerer selv hva som regnes som «vern» innenfor egne klimatilpasningsplaner.
• Raskere utbetalinger ved naturkatastrofer.
• Mindre kontroll og dokumentasjon: Kontrollbesøk er redusert med minst 50 %, og dokumentasjonskravene er forenklet.

Det grønne skiftet krever gulrot og pisk

Hægermarks innlegg satte tonen for resten av arrangementet, der fagfolk og politikere diskuterte Norges rolle i det grønne skiftet. Flere pekte på at EU-direktiver kan gi Norge det nødvendige dyttet – men at det krever politisk vilje og bedre samarbeid.

Thomas Hartnik fra NIBIO viste til at Norge bare er to prosent sirkulært og blant Europas svakeste på gjenvinning. Ingrid Nordbø fra IVAR IKS etterlyste sterkere produsentansvar, og Sigrid Heiberg (MDG) kritiserte Norges overforbruk. Ola Elvestuen (V) understreket at Norge har forpliktelser gjennom EØS-avtalen, og at det er opp til Stortinget og regjeringen å følge opp.

Panelet var samstemte: Det grønne skiftet krever både gulrot og pisk – og kan samtidig skape nye arbeidsplasser.

Les mer om arrangementet på NIBIOs nettsider.

Matberedskap: Mer norsk frukt og grønt og betydningen lokalmat kan ha

NLJ var medarrangør på ytterligere to debattseminar. Begge arrangementene ble ledet av NLJ/Nofima ved Wenche Aale Hægermark.

Fra åker til bord: Mer norsk frukt og grønt til alletok for seg hvordan den lave selvforsyningsgraden for frukt, bær og grønnsaker kan økes. Det handler både om å dyrke mer og å ta bedre vare på det som blir dyrket.

I debatten deltok styreleder Tor Jacob Solberg i bonde- og småbrukarlaget, fruktbonde og styremedlem Even Skårberg i Norges Bondelag, daglig leder og matinfluenser Hanne Lene Dahlgren, prosjektutvikler Martine Tjåland i Wiig Gartneri, og divisjonsdirektør Kristin Hollung i Nofima.

Under Lokalmat kan styrke selvforsyningen og gi mer norsk mat på bordet var tema hvordan lokalmat kan være én løsning for økt matberedskap og matmangfold, verdiskaping og levende bygder.

I debatten deltok statssekretær Hanne-Berit Brekken i Landbruks- og matdepartementet, styreleder Tor Jacob Solberg i bonde- og småbrukarlaget, leder Bjørn Gimming i Norges Bondelag, prosjektleder Kari Kleivset Matregion Agder og forsker Stine Alm Hersleth i Nofima.

De to siste arrangementet var i samarbeid med Nofima.

 

Av Morten Günther

For de fleste nordmenn står valget mellom svineribbe og pinnekjøtt når det skal handles middag til julaften. I Tsjekkia er det karpe som gjelder, karpesuppe og stekt karpefilet. Fisken kjøpes gjerne levende på julemarkedet.

Vi er like utenfor landsbyen Olešnice, sørvest i Tsjekkia, snaut 20 kilometer fra grensen til Østerrike. Det er midt i oktober og et titalls godt voksne menn i mørke oljehyrer er samlet ved bredden av fiskedammen Borek rybnik. Høstløvet dekker skogbunnen og morgentåka ligger tung over landskapet. Det er i dag dammen skal tømmes for fisk. Årets julekarpe skal høstes.

En rekke av små prammer ligger i en halvsirkel. Mellom seg har de en diger not som bugner av fisk. Om lag 90 % er karpe, men her er også rovfisk som gjedde, gjørs og europeisk malle. Fiskene snapper etter luft. Noen karer pumper friskt vann inn i nota. Det er viktig at fiskene holdes i live inntil de kan transporteres bort. Karene tar seg god tid. Det ser ut som de har gjort dette noen ganger før.

Fra fiskedam til julemarked

– Fisken samler seg i de dypeste delene av dammen, forteller Jiri Stanêk. Han er økonomisjef i det kommunale damselskapet som leder operasjonen.

– Ved hjelp av båter og garn på lange stenger samles fisken i en stor not som dras mot stranda. Herfra håves fisken på land der den sorteres før videre transport med tankbil. Den mest sensitive fisken transporteres bort først. Det gjelder f.eks. gjedde og gjørs som ikke tåler så mye håndtering. Deretter blir karpene sortert etter størrelse og kvalitet, basert på markedets behov.

– For at fisken skal overleve høsteprosessen må det være kaldt i været. Høstingen foregår derfor stort sett om høsten. For karpenes del går transporten videre til mindre basseng der de blir gående uten mat i om lag to måneder. Dette gjøres for at fisken skal få bedre kvalitet og miste «muddersmaken».

Fra badekar til julebord

De fleste karpene, mer enn 80 %, ender opp på europeiske julemarkeder få dager før jul. Her selges de fra runde plastkar der fisken står tett i tett. Kundene kan velge sin julekarpe akkurat som vi velger våre juletrær.

I følge gammel tsjekkisk tradisjon skal fisken kjøpes levende. Vel hjemme fylles badekaret med kaldt vann og familiens nye kjæledyr får plaske rundt i 2-3 dager, til glede for både barn og voksne. Først på julaften formiddag blir fisken avlivet og familien kan igjen ta seg en dusj.

Det tradisjonelle julemåltidet består av to karperetter. Først serveres en smakfull fiskesuppe, gjerne basert på karpehode, krydder og diverse grønnsaker. Hovedretten er stekt karpefilet med en spesiell potetsalat som også inneholder kokte egg, majones, suragurk, erter og andre grønnsaker.

Karpeoppdrett har lange tradisjoner

Allerede på 1000-tallet drev klostrene karpeoppdrett, da karpe var en viktig næringskilde i fastetiden. De fleste dammene i Sør-Bøhmen ble imidlertid etablert på 1400- og 1500-tallet.

Opprinnelig var dette området sør i Tsjekkia preget av sump og våtmark, men i århundrenes løp har innbyggerne gjort landet dyrkbart. Et omfattende system av dammer og kanaler ble anlagt for å beskytte landbruksarealene mot flom og oversvømmelse. Fiskeoppdrett har vært en viktig inntektskilde for bøndene her helt siden Middelalderen.

Fram til forrige århundre foregikk fiskeproduksjonen stort sett på samme måte. Etter hvert har imidlertid forskning effektivisert arbeidet noe.

Fem års produksjonssyklus

– Produksjonen av karpe starter i settefiskanlegget, forteller Jiri Stanêk. Tidligere foregikk dette i små kunstige dammer utendørs, men i dag er prosessen mer industrialisert. De små karpeynglene får vokse opp i tanker innendørs. Her blir de i ett til to år inntil de når en størrelse på 8 cm.

Etter hvert flyttes yngelen over i såkalte «barnehager». Dette er kunstige basseng utendørs, der småfisken vokser videre under kontrollerte forhold. Etter ytterligere ett år veier de om lag 200 gram og kan settes ut i en større fiskedam.

– Karpene går i dammen inntil de oppnår markedsstørrelse (2-3 kg). I gjennomsnitt tar dette ytterligere to år. Høstingen i hver enkelt dam foregår derfor vanligvis annethvert år.

Naturlig produksjon

I de store fiskedammene lever karpene stort sett et naturlig liv. Oppdretterne prøver imidlertid å optimalisere mengden fisk slik at denne er tilpasset næringstilgangen og vannmengden i sjøen. Fiskespisende fugler, spesielt mellomskarv, er en stor utfordring for oppdrettsnæringen. En stor andel av den utsatte fisken går tapt hvert år.

– Selskapet vårt produserer 230 tonn i året, forteller økonomisjefen. Gjennomsnittsproduksjonen i tsjekkiske fiskedammer er 360 kg pr. hektar pr. år. Små dammer har gjerne en produksjon på 200-300 kg, mens større dammer produserer 400-600 kg pr. hektar pr. år.

– Karpeoppdrett er i stor grad en naturlig produksjon, fortsetter Stanêk. Fisken produseres på mat som naturlig finnes i dammen. Hovedsakelig er dette bunndyr som insekter, mark og krepsdyr, men karper spiser også frø, alger og vannplanter. I tillegg fôrer vi fisken med litt korn, gjerne rug, hvete eller rughvete. Kornet inneholder stivelse som gjør at fisken vokser raskere.

Hele produksjonsprosessen tar om lag fem år, fra klekking til fisken ender opp som julemiddag.

 

Fakta

Produserer 20 000 tonn karpe i året

Ferskvannsfisken karpe har vært en populær matfisk både i Sentral-Europa og Asia i mange hundre år. Fisken var svært populær blant romerne og i Kina har fisken en enda lenger historie.

I dag er det om lag 24 000 fiskedammer på landsbygda i Tsjekkia. Den delen av damarealet som brukes til fiskeoppdrett utgjør om lag 42 000 hektar.

Produksjonen av karpe i tsjekkiske fiskedammer utgjør ca. 20 000 tonn i året. Om lag 70 selskaper leverer mer enn 5 tonn karpe pr. år. I tillegg er det registrert drøyt 300 mindre produsenter.

– Det er flere årsaker til at karpeoppdrett er så populært i Tsjekkia, forteller Vojtěch Kašpar ved Fakultet for fiskerier og vannbeskyttelse, Universitetet i Sør-Bøhmen. Kjøttet er sunt og holder høy kvalitet. Vekstraten er god, og næringsressursene utnyttes på en effektiv måte. I tillegg er karpen svært tolerant overfor ugunstige miljøbetingelser, håndtering, transport og levende lagring.

Tsjekkisk fiskeproduksjon

•  Karpe                                              86,8 %
• Marmorkarpe og sølvkarpe   2,6 %
• Regnbueørret                                 2,3 %
• Gresskarpe                                       2,0 %
• Bekkerøye                                         1,2 %
• Suter                                                     0,8 %
• Gjedde                                                 0,5 %
• Gjørs                                                     0,3 %
• Europeisk malle                             0,3 %
• Abbor                                                   0,1 %
• Sik                                                        0,04 %
• Andre                                                   3,1 %

 

Slik brukes fisken

• Salg av levende fisk i Tsjekkia    45,6 %
• Eksport av levende fisk til EU     42,3 %
• Salg av foredlet fisk i Tsjekkia    9,8 %
• Eksport av foredlet fisk til EU     2,3 %

Kilde:

Faculty of Fisheries and Protection of Waters, University of South Bohemia in České Budějovice.

Av Morten Günther

Bayer ForwardFarming er en kunnskapsplattform som demonstrerer bærekraftig landbruk i praksis.

På gården Damianshof i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen testes ulike tiltak for å få til et mer bærekraftig landbruk og større biologisk mangfold i jordbrukslandskapet.

Gården har 150 hektar med dyrket mark. Her produseres vinterhvete, sukkererter, poteter, vinterbygg og rapsolje.

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: Bayer ForwardFarming

Jeg har alltid tenkt at ordet nettverksbygging høres litt kynisk og sleezy ut. Derfor har jeg gjerne dratt på seminarer og konferanser med en litt jovial og bred tilnærming til hvem jeg snakker med, men i sommer fikk jeg litt nye tanker om dette.

av Anette Tjomsland

Jeg var nemlig så heldig å bli plukket ut som deltaker på IFAJ-Alltechs Young Leaders boot camp i Bonn. Det er en to-dagers workshop for landbruksjournalister og kommunikasjonsrådgivere under 35 år. Årets 9 deltagere var fra Belgia, USA, Canada, Østerrike, England, Australia, New Zealand, Burkina Faso og Norge.

Det ble to intense spennende dager, før selve IFAJ-konferansen, som samlet 170 landbruksjournalister og kommunikatører fra hele verden.

Tankene mine ble umiddelbart sendt 14 år tilbake i tid, til den gang jeg gikk på folkehøyskole. Boot campen innebar både romvenninne og intens sosialisering med ukjente mennesker. Jeg var heldigvis heldig med romvenninna, freelance journalist Caroline Stocks fra England. Vi fant raskt tonen og hang sammen resten av konferansen. Jeg har fortsatt stor glede av vår ukentlige kontakt på Facebook og Snap Chat.

Selve boot campen besto av en dag med forelesninger og erfaringsutveksling, og en dag med gårdsbesøk. For meg som kommunikasjonsrådgiver var det spennende å høre hvordan journalister fra hele verden jobber. Hva slags historier de er interessert i, hvilke utfordringer de møter i hverdagen og hvordan de jobber rent praktisk.

En av workshopene hadde tittelen «Networking with a purpose». Hovedbudskapet til Hugh Maynard, som er Global Manager i IFAJ, var at veldig mange drar på konferanser og seminarer uten å ha en klar tanke om hva slags nettverk som kan komme ut av det. Han oppfordret oss til å på forhånd tenke gjennom hvem vi vil snakke med (studere deltakerlista) og hva vi ønsker å oppnå. I tillegg hjelper det å være litt modig. Han fortalte om hvordan han hadde lykkes med å få inn stabile sponsormidler til IFAJ fordi han kontaktet lederen for et stort internasjonalt selskap under en hotellfrokost for en del år siden.

For min del er det nettopp dette jeg sitter igjen med etter boot campen og konferansen. En større bevissthet rundt nettverksbygging. Jeg forsøker å være oppriktig interessert i mennesker uavhengig av hva slags jobb de har. Ofte oppstår det interessante idéer uansett, men jeg ser at jeg helt klart kan oppnå en større effekt hvis jeg planlegger litt før jeg drar. For eksempel kan jeg studere deltakerlista og ta kontakt med de mest interessante deltakerne på forhånd for å avtale å møtes til lunsj.

IFAJ kan bli et helt unikt internasjonalt medienettverk for meg. Jeg har allerede flere interessante personlige kontakter, men jeg tror jeg kan bli mye mer bevisst på hvordan jeg kan bruke dette nettverket strategisk i egen organisasjon. Jeg opplever at mange av de jeg snakket med på boot campen og konferansen i sommer er veldig interessert i NIBIOs forskningsområder. Vi har informasjon som internasjonale landbruksjournalister er interessert i, også forskningsprosjekter som går utover tradisjonelt landbruk. Engelskspråklig informasjon og nyheter kan deles direkte med journalister i aktuelle partnerland, og på IFAJs Facebookgruppe. Kanskje noen har lyst til å lage egne historier for nasjonal- og lokalmedia.

Neste gang jeg drar på IFAJ-konferanse skal jeg være bedre forberedt. Jeg skal oppdatere meg på NIBIOs internasjonale prosjekter, og hvilke land jeg ønsker å knytte kontakter med journalister i. Målet må selvfølgelig være at det blir en vinn-vinn situasjon, slik at journalistene også opplever at det er reel verdi i å ha kontakt med meg. Jeg er sånn sett heldig som kommuniserer forskning, og ikke jobber for kommersielle interesser. De fleste journalister ser verdien av å formidle kunnskap og nyheter om forskning til et større publikum, og NIBIO og andre forskningsinstitusjoner har godt av å bli kritisk vurdert av en uavhengig tredjepart.

Storfekjøtt viktigere enn melk
Av Rasmus Lang-Ree (tekst og foto)

Buskap_6-2014 (pdf)

40 millioner metter 400 millioner
av Morten Günther

Argentina er ikke bare det nest største landet i Sør-Amerika, men også en av verdens største matprodusenter. Landet produserer i dag nok mat til å mette ti ganger landets egen befolkning.

I september 2013 møttes 180 landbruksjournalister fra 60 forskjellige land til IFAJ 2013 – den første internasjonale kongressen i sitt slag i Latin-Amerika. Gjennom en kombinasjon av foredrag, ekskursjoner og bedriftsbesøk fikk deltagerne oppleve noe av mangfoldet i landets omfattende og kontroversielle landbruksproduksjon.

Verdens største produsent av soya
På kort tid har Argentina blitt verdens største produsent av soya. Landet har omfavnet moderne bioteknologi og frykten for genmodifiserte produkter virker totalt fraværende.

Nesten halvparten av all dyrket mark i Argentina brukes nå til soyaproduksjon. Landet produserer for tiden 43 % av alt soyamel og soyaolje på verdensmarkedet. I tillegg produserer de 63 % av all soya som brukes i biobrensel. Soya utgjør 25 % av landets totale eksport, og verdien av soyaeksporten utgjorde 26 milliarder dollar i 2012. Soyaen er pålagt en eksportskatt på 35 %, noe som gir staten store inntekter. Soyaeksporten var avgjørende for at Argentina kom seg ut av den økonomiske krisen i 2001.

Argentina er i dag verdens ledende eksportør av soyaolje, soyamel og biodiesel. I løpet av de siste ti årene har landet investert mer enn 2500 millioner i denne sektoren. Bare innenfor biodiesel er det investert mer enn 700 millioner USD, og produksjonskapasiteten har økt dramatisk.

Landet har noen av de største soyafabrikkene i verden som kan produsere opptil 20 000 tonn pr dag. Den totale produksjonskapasiteten i Argentina var 195 000 tonn soya per dag i 2012. Transportkostnadene er lave fordi det er kort avstand mellom jordbruksarealene, soyafabrikkene og eksporthavnene. Mye av transporten foregår på de store elvene Paraná og Uruguay. 

Mer vin og mindre kjøtt
Argentina er i dag den femte største vinprodusenten i verden. Stadig mer av vinen går til eksport og målet er at verdien av landets vineksport skal øke til 2 milliarder USD innen 2020.

Kjøttindustrien har imidlertid opplevd en dramatisk eksportnedgang. Det skyldes i stor grad at den argentinske regjeringen har innført en politikk som manipulerer prisene på hjemmemarkedet. For ti år siden var Argentina trolig den tredje største kjøtteksportøren i verden. I dag er landet bare nummer 11. Kun 7 % av kjøttproduksjonen gikk til eksport i 2013.

La Campiña de Mónica y César
Se slideshow 

I San Pedro, noen mil utenfor Buenos Aires, besøkte vi appelsingården La Campiña.

To av Argentinas mest populære TV-journalister, Monica Cahen d’ Anvers og Cesar Mascetti, populært kalt Monica og Cæsar, slo seg ned her allerede i 1979. Drømmen var å etablere en appelsingård i europeisk stil. De to driver også en restaurant på stedet.

I dag dyrker gården bade appelsiner, fersken, soya og blomster. De 14 000 appelsintrærne produserer om lag 700 000 kg appelsiner. Flere ulike appelsinsorter gjør at innhøstingen pågår fra mai til september.

Las Cuevas
Se slideshow 

Provinsen Entre Ríos øst i Argentina er kjent for sin omfattende kjøttproduksjon. Konkurransen fra soya har imidlertid gjort det kostbart å produsere kjøtt på det beste jordbrukslandet. Dyrene blir derfor flyttet over store avstander for å utnytte billigere beitemuligheter, bl.a. på gresskledte øyer i den flomutsatte elva Paraná. Vi besøkte kjøttfarmen Las Cuevas like sør for Diamante.

 

100 prosent regulert / Engasjerte melkebønder
av Rasmus Lang Ree

Buskap_7-2011 (PDF)

Artikkel 1: Beliggende kloss inntil det store og liberalistiske melkemarkedet i USA, klarer Canada gjennom markedsstyring å tilby melkeprodusentene stabil og relativt høy melkepris.

Artikkel 2: Julie og Ed er fornøyd med å være melkeprodusenter i Ontario i Canada, og utviklingen av egen gard kombineres med et bredt samfunns-engasjement.