IFAJ 2011 Canada – Storfefjøs

Finansierte storfefjøs med solceller

Av Erling Mysen (tekst og foto)

Storfekjøttproduksjon i Canada foregår litt annerledes og mer liberalt enn i Norge. Dessuten gir fjøstaket ekstra inntekter.

Vi er på Van Osch Farm ved Lucan, Ontario Canada. Gården er delstatens nest størst innen okseoppdrett. Det er brødrene Fred og Gerhald Van Osch som eier og driver gården sammen med 7 ansatte. Og her finnes over 7000 okser. De fôres fram til 480 kg  slaktevekt. Da er de ca 15 måneder gamle. Tilvekst pr. dag og okse er hele 1,6 kg, men det brukes veksthormoner i framfôringen. Dette er vanlig i Nord Amerika.

– Vi kunne godt latt være å bruke hormoner, men det måtte i så fall gjelde alle. Ellers hadde vi raskt vært ”out of business”, forklarer storebror Fred. Oksene er av blandingsrase, men svært mange har noe angus- eller charolaisblod. Angus gir ofte best betalt i markedet.

Bilde 077_web
Brødrene Fred og Gerhald Van Osch foran gårdens største traktor, en John Deere 9630. 

Pris på okser varierer også mye. Det har nå vært veldig lave priser både på kalver og kjøtt, men det i ferd med å ta seg opp.

Oksene kommer fra gårder nord i Ontario og fra statene lenger vest. Gården ligger sør i Ontario eller nær der folk bor. – Her har vi tilgang på rimeligere fôrmidler i form av biprodukter. Vi er også nær slakterier og kjøttmarkedet, forteller lillebror Gerhald Van Osch.

Og menyen, det er halvparten biprodukter fra møller, bryggerier, bakerier med mer. Den andre halvdelen er mais, lucernehøy og hvetehalm fra egen gård. Van Osch har en betydelig kornproduksjon med 3800 dekar. Normalt vekstskifte i området er soyabønner etterfulgt av hvete og mais. I tillegg har de noe høyproduksjon. Og det er først og fremst mais pluss lucernehøy de bruker selv.

– Hvete og soyapris er i dag for høy til at vi kan bruke det til oksefôr. Det er bedre å selge avlingen, opplyser Fred. Tidligere brukte de mer av egen avling i fôret, men å øke til 50 % biprodukter har ikke gått ut over tilvekst og slaktekvalitet.

Solceller på taket
I forhold til Norge er likevel kanskje storfefjøset og finansieringen mest spesiell. Det vil si bygningen er enkel, uisolert, dyrene har stor uteplass og utfôring skjer utendørs. Området her har ca 500 millimeter årsnedbør eller ca 2/3 av Østlandet. Vi er på samme breddegrad som nord i Spania, det varmt om sommeren mens vintertemperaturen kan krype ned mot minus 15-20.

I tillegg til at bygningene er enkle og rimelige er også byggekostnader i Canada under halvparten av hva vi kan få til i Norge. Og mest spesielt, de har solceller på solsiden av oksefjøstakene. Det vil si de har leid bort taket til et energiselskap i 20 år og får ca 70 000 kr pr. oksefjøs i årlig leieinntekter uten å ha investert ei krone ekstra. Og oksefjøsene de er 220 meter lange og takflata ca 2700 m2.

– Vi kunne bygd solceller i egen regi også, men det hadde bundet opp mye kapital. Vi vil heller ha ledig kapital i reserve for å kunne snu oss fort rundt og for eks. kjøpe jord som kommer på salg, sier Fred. I tillegg slipper de all risiko selv om den er svært minimal.

Nå er energi fra solceller kraftig subsidiert i Ontario. Energiselskapet får ca 4 kr kW for energi fra solceller i 20 år hvis disse er plassert på et tak. Energi fra frittstående paneler er også vanlig, men er ikke subsidiert så mye og betalingen dermed noe lavere. Og bønder som Van Osch med store driftsbygninger profiterer på dette.

IFAJ 2011 Canada – ‘Bio-local’

En smak av «bio-local» i Ontario

Av Marte Heieraas Evju (tekst og foto)

Et av de første stoppene på «Lake Houron» -turen under IFAJ-konferansen i Canada var familiebedriften Martin’s Family Fruit Farm. Lokalisert i hjertet av Ontarios landbruksområder, ca midt mellom sjøene Lake Huron og Lake Ontario dyrker Martin’s epler på 700 acres; tilsvarende nesten tre kvadratkilometer.

Salgssjef Steve Martin tok med en gjeng epleinteresserte IFAJ’ere på rundtur i produksjonsanlegget. Gruppa fikk et innblikk i produksjonen fra høsting til mottak, vasking og pakking, og videre uttransport i «Martin’s Apple’s» erkeamerikanske trailere. I alt dyrkes 16 ulike eplesorter, blant dem Empire, Gala, Red Delicious, Melba og McIntosh. Salgssjefen er svært glad i epler, -og har vanskelig for å trekke fram en favoritt; det kommer an på sesong og dagshumør bedyrer han.

Epler er storindustri i Canada. Målt i mengde produseres det mer epler enn noen annen frukt, og epleindustrien overgås kun av blåbær målt i verdi på totalproduksjonen. Ontario er Canadas mestproduserende region og står for 41 prosent av det totale.

«Bio-local»-bølgen har for alvor slått innover Nord-Amerika, og skaper etterspørsel for lokale bedrifter som Martin’s Family Fruit Farm. Steve Martin foreller om utbyggingen som nå er i gang.

_IGP8182 lite
Salgssjef Steve Martin viser fram kjølelagre fylt med ferdigpakkede epler.

– En større produksjonshall skal øke kapasiteten og bidra til at trailere fullastet med epler kan fortsette å rulle ut til lokale markeder, matbutikker og mot utenlandske forhandlere.

Med slagordet «An Apple a Day, the Healthy Way» markedsføres Martin’s Apples på hjemmesidene, sjekk www.martinsapples.com.

IFAJ 2010 Belgia – Sikori

Sikori – salaten for feinschmeckere
Even Bratberg

I det mangfoldet av salattyper det finnes på markedet i dag har sikorisalat ikke helt slått igjennom her i landet. Med utgangspunkt i Belgia har den etter hvert blitt en stor kultur i land som Holland, Frankrike og Tyskland, og eksportert til 40 land over hele verden. Patrick van Ingelgon, straks utenfor Gent i Belgia, er en av de produsentene som har spesialisert seg på denne kulturen.

Ugras og grønnsak
Sikori (Cichorium intybuss) er en flerårig meterhøy vekst som er viltvoksende og opptrer som ugras i store deler av verden. Her i landet finnes den langs kysten og i innlandet til nordenden av Mjøsa. Den forekommer oftest langs veikanter og er lett og kjenne med sine blå løvetannlignende blomster.  Planten har alltid vært nyttet, bladene til mat og røttene til medisin. Dagens kulturformer, bladsikori (C. i. var foliosum),  har sitt opphav i den viltvoksende arten og er blitt en viktig grønnsakvekst i mange land.

Stor kultur
Det hele begynte i Belgia. I følge historien ble teknikken med å dyrke bleket sikori oppdaget tilfeldig en gang på 1850-tallet ved at røtter ble overvintret og utviklet ny smakfull knopp uten lystilgang og derfor uten bitterstoffer. Dette ble etter hvert en stor og viktig produksjon, men helt frem til 1970-tallet ble bleket sikori bare dyrket i Belgia. I dag dyrkes det over 60 000 tonn hvert år i Belgia, noe som er 20 % av totalproduksjonen i verden. Men den største produksjonen foregår nå i Frankrike (ca 50 % ) og i Holland (15 %). – Vi belgiere er også de som spiser mest sikorisalat, hele 5 kg/person per år, sammenlignet med Frankrike 3 kilo og Tyskland bare 0,2 kilo, forteller Filip Fontaine. Han er direktør for produsent kooperativet Brava CV, som er den største omsetter og eksportør av sikori i verden med en årlig omsetning på 28 000 tonn. I dag eksporteres det til over 40 land hvor Canada, USA, Storbritannia, Sveits og Australia er de største.

Dyrkingen og driving
Sikori er i prinsippet et to årig kultur. Første året dyrkes fram en stor og næringsrik rot, som høstes, avblades og lagres på kjølelager i store kasser på samme måte som gulrot. Røttene tåler litt lavere temperatur enn gulrot, og lagres vanligvis på minus 1o C og plast i kassen.

Tidligere var dette en sesongvare, dvs. at en dyrket om sommeren og drev fram og markedsført salaten om vinteren. – Men kjølelagring av røttene har gjort sikorisalat til en helårvare, da den kan drives frem når som helst på året, forteller Patrick van Ingelgon som dyrker 200 daa sikori. – Drivingen kan times nøyaktig i forhold til pris og etterspørsel. Det foregår i stummende mørke og tar 21 dager med 15 o i luften og 16 i vannet røttene står i, forteller han. Resultatet er en avlang bladrosett som er fast, saftig og sprø og hvit eller lys gul av farge men en pikant smak uten bitterstoffer. Denne skjæres løs og rota går deretter til dyrefor.

Mange navn
Kjært barn har mange navn, sies det. Her i landet kalte vi den tidligere for julesalat og grunnen var vel at den stort sett ble importert og var på markedet rundt juletider. Nå kalles den sikori eller sikorisalat. I Belgia og Frankrike er navnet endive, mens i Holland, USA og Australia bruker navnet witloof og endelig i England er det chicory som gjelder. Sikori har også flere bruksmåter, bl.a. brukt som medisinplante og tørkede og ristede sikorirøtter var en kjent kaffeerstatning under krigen. – Den fikk i alle fall kaffens farge, om smaken kan diskuteres – og har i stor utstrekning blitt brukt til kaffeforfalskning, sier Knut Fægri i bokverket Norges planter. Norsk Gartnerforening oppfordret medlemmene til å dyrke ”.. denne verdifulle grønnsakvekst..” flere ganger under krigen. I følge Norsk hagebruksleksikon ble det dyrket litt sikori her i landet så sent som i 1960 årene. – Kan bli en verdifull vinterkultur, dersom vi lærer å lage den like pen som den importerte,  konkluderes det. Selv om vi ikke dyrker den lenger, spiser vi fremdeles litt sikorisalat i Norge, mellom 150- 300 tonn i året, men nå pent fordelt på hele året og ikke bare rundt juletider.

 

1-Sikori web
Sikori er en toårig vekst som første året dyrkes fram til en stor og næringsrik rot. Foto: P. Ingelgon

2-Sikori
Drivingen tar 21 dager ved 15 grader og absolutt mørke. Foto: Even Bratberg

3-sikor webi
Sikorirøttene lagres på samme måte som gulrot, men tåler litt lavere temperatur og lagres vanligvis på minus 1o C. Foto: Even Bratberg